Erkjennelsen

Nå har jeg siden i vår vært inne i en erkjennelsesprosess. Født av en stor krise. Vi har alle styrker og svakheter, men det har vært viktig for meg å bli bevisst på dem.

Jeg var "flink pike" fra jeg var lita, leste før jeg var fire, flink på skolen, men ofte i min egen verden. Annerledes (men det sier vel de fleste). Jeg var lite flink i sosiale settinger den gangen, hadde ofte eldre venner. Allerede på barneskolen begynte jeg å skulke. Sa til læreren at jeg hadde vondt i magen, så fikk jeg gå hjem og holde på med mitt for meg selv alene i huset - tegning, lego, klinkekuler...

På ungdomsskolen var jeg sjenert men flink og ble på tross av dette elevrådsleder, jeg hadde mine øyeblikk. Der startet jeg også AUF-lag - gryende politiker. Konstant forelsket, men mest på avstand.

På gymnaset kjedet jeg meg, satt mye i kantina og spilte mattis - konstant forelsket... - Men fikk gode karakterer lell. Fremdeles politisk aktiv, og fikk mye gratis fravær på grunn av det. En periode kunne jeg stå opp om morran og dra til byen, men ikke gå til første time. i stedet kjøpte jeg Dagbladet og satt på kafè og studerte menneskene.... (men jeg gikk til alle prøver - for det elsket jeg). Strålende karakterer fra gymnaset.

Engasjert som jeg var var det møter i fellesrådet for det sørlige Afrika, det var nei til atomvåpen, framtiden i våre hender, latinamerika-gruppene, you name it. og så ble jeg leder i AUF i Trondheim. Det var vel i 1979 tror jeg. Det innebar både reiser og landsmøter m.m. Allerede da hadde jeg perioder hvor jeg var veldig langt nede og ikke fungerte i det hele tatt....Så hadde jeg perioder der jeg fungerte topp...Alkohol ble en selvmedisinering..

I 1983 var jeg ungdomskandidat til bystyret i Trondheim. Holdt masse innlegg på skoler og fungerte topp. Ble valgt inn med flest stemmer det året. Bystyreperioden innebar også to barnefødsler. (ja jeg hadde jo truffet Martin underveis). Fremdeles høye topper og dype daler...

Så universitetet - samtidig småbarnsmor, bystyret og deltidsjobb - aner ikke hvor jeg tok kreftene fra på 80-tallet æ??

Så innhentet livet oss når vi tippet 90-tallet og jeg mistet på to år mine tre nærmeste: bestefar, så mor og så far. Jeg var 27 år min kjære lillesøster bare 20..Jeg ble råsterk og tok alle praktiske oppgaver på strak arm, ordnet med begravelser, skifterett, urnenedsettelser, minnesammenkomster...hodt tale...verdensmester! Og slapp ikke sorgen til....Ble hyperaktiv, gikk ned mange kilo og fikk masse mannlig oppmerksomhet.....

Det holdt til 1994, da gikk jeg til legen fordi jeg følte meg så sliten - og fikk diagnosen reaktiv depresjon, sykmeldt ett år..

Så klatret jeg meg opp igjen og skrev en hovedoppgave i sosiologi som siden ble mellomfagspensum. Flink pike... Høye topper og dype daler...men de dype dalene begynte å vare lenger.

Så rammet tragedien oss og som jeg har skrevet om tidligere. Orker ikke skrive om det her, men fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse etter disse hendelsene. Få høye topper nå, desto flere svært mørke dype daler - og mer alkohol og tabletter.

På 2000-tallet har det vært mye sykmeldinger. Opphold på rehab.senter og få lyspunkt. Det var legevakt og det var sykehusinnleggelser. Familien gikk i oppløsning. Jeg måtte prøve å bo alene - det gikk dårlig....
Jeg isolerte meg, trakk for gardinene, åpnet ikke posten. var totalt selvdestruktiv. Søster og familie råbekymret. Jeg var nærmest suicidal og det kuliminerte i april 2007 med en boks stesolid og fire cider. Ble funnet. Til sykehuset for pumping. Der ble jeg oppsøkt av ambulant team fra Østmarka fordi det av sykehuset ble anført som selvmordsforsøk (det var ikke det egentlig). Jeg ble akkutinnlagt på Tiller dps før påske, og der har jeg mer eller mindre vært siden....

Det ble min redning. Intensiv og god oppfølging - dette kan de! Siden april har jeg nesten ikke rørt alkohol eller tabletter. Jeg har gått ned 25 kilo! Den fysiske formen blir stadig bedre, og depresjonen er mindre framtrendende. Jeg har igjen "høye" perioder, og de varer lenger. Jeg faller ikke så langt ned når jeg faller, og jeg blir hentet opp igjen! Og det uten medisiner!
En annen sak er jeg antakelig har en sykdom som heter bipolar lidelse 2. Det er en mild form for manisk depressiv, ikke full mani, men maniske episoder, jeg elsker dem :-) (depresjonen kan jeg godt unnvære).

Men når jeg ser meg tilbake, så ser jeg jo at denne tendensen har vært et personlighetstrekk hos meg store deler av livet.

I dag er jeg fremdeles delvis tilknyttet Tiller, har fremdeles problemer med å være hjemme, men er i 50 % jobb. Det går framover!

Kjærligheten har til og med banket på døra... (det der er nå litt komplisert da, men).

Jeg får masse positiv oppmerksomhet både på jobb og ellers også. Det er litt urettferdig det der,
når jeg smiler til livet, smiler livet til meg.

Men det er sårbart...akk, så sårbart.

Kommer plutselig tilbake...
Ingunn