livet, håpet og kjærligheten - life, hope, and love

This is a blog that (till now) is about life, hope and love. My everyday experiences as a human being, struggling with warious matters in life, but also moments of happiness, good things in life. Ingunn

Thursday, March 30, 2006

Verden er seg selv lik - hvem skal trøsteknøttet



Så skulle vi egentlig ha møte i dag da, ad oppfølging av M. Innkallingen kom pr mail til meg, om jeg kunne varsle M. om å komme på et møte. Det gjorde jeg pr telefon. Hun er myndig. Hun fikk ingen egen innkallelse, det var ingen info til meg heller om hvem som skulle delta. Så omsider i dag fikk jeg tak i vedkommende somm mailet meg (kommunedama). Jo da, både trygdekontoret og legen var innkalt. Det hadde ikke vi fått noen som helst info om.
Så har jeg brukt hele formiddagen på å få henne til å bli med. I morges var det greit. men så har hun og søstra vært våkne i hele natt da (goood greef), så når jeg begynner å ringe i 11-tida (møtet skulle være 14.30), tar hun ikke telefonen - hun sover. Martin drar hjem fra jobb for å vekke henne, men hun klarer ikke/vil ikke.
Jeg har brukt gårsdagen og dagen i dag med oppheiste skuldre, men må bare innse at dette rår jeg ikke over. Jeg PRØVER, men jeg får det ikke til. Hvem kan hjelpe meg/henne?
Jeg kommer i hu Tove Janssons bok. "Hvem kan trøste Knøttet" - Knøttet kan vel her være mange av oss, men jeg tenker tenker spesielt på M og alle andre som har det sånn som henne.


Knøttet er liten og redd, han er redd for all ting.
Han har ingen til å hjelpe eller trøste seg.
Alt knøttet ser og opplever hadde han sett og
opplevd annerledes hvis han hadde opplevd det
sammen med noen.
Jansson stiller et spørsmål til oss om hvem som
kan hjelpe knøttet å se at han har muligheter
til å gjøre noe selv.
Knøttet er i mørket alene, han ser andre har det hyggelig sammen,
han ser også at det går an å kose seg selv om en er alene.
Vendepunktet i boka er når Knøttet finner en flaskepost med et brev,
fra et redd lite nurk.
Da kjenner knøttet at han må bli modig,
slik at han kan trøste nurket.
Det er ikke lenger bare han som trenger trøst,
han blir modigere enn aldri før.
I hans leting etter nurket treffer han på erke- ondskapen i boka,
nemlig Hufsa. Når Hufsa kommer blir det kaldt,
alt blir stille, til og med månen mister farge.
Det er da knøttet overrasker alle,
til og med seg selv, han biter hufsa i halen!
Hufsa gråter og forsvinner.
Når enden er god er allting godt er det noe som heter.
Månelyset kommer tilbake, knøttet blir varm i kinna og han har fått en venn.

torsdag, 16,00, Ingunn



Monday, March 27, 2006

konsolidering og optimisme

...men største skylda det hadd no snekkarn, som snekra stægan med råtne bord....

Noen ganger må det være lov å ha det alright, eller?. Jeg er både glad for og litt oppgitt over at jeg veksler så mye i sinnstemning.

I går morges skrev jeg:

No har æ vaska koppa,
no har æ vaska golv,
no har æ koka kaffe,
som æ ska drikk opp sjøl.

For livet e mangfoldig, og vi e ganske små, men bakom mørke skya der himmeln kanskje blå?

Det går opp og ned. Det går tross alt mest opp, og det er jeg evig takknemlig for. Men så har jeg et vanvittig sinne, da, som kanskje kan føre meg på ville veier. Jeg vet ikke? Fakta er fakta, men hva er rett å gjøre og hva er gæli da, - skal oppsøke en klok samtalepartner om dette!

Ja, Anne Sidsel :-), jeg klarer stort sett å finne glede i hver dag. Jeg er relativt frisk, ihvertfall fysisk.... Jeg har mat og tak over hodet (mat er godt ;-)...). Jeg har en utfordrende jobb jeg trives med. Og der jeg får anerkjennelse - superheldig.

I dag har til alt overmål søstra mi fått fast jobb!! Gratulerer Anne Grete! Nyborg barnehage er kjempeheldige!!

Jeg har nydelige tanteunger på 7 og 4 år, som har begynt klatrekarrieren sin på Dr. Maud i dag! Hørte du det Betty.

Jeg har to flotte døtre, det så dere vel, dere som var på Røros? Vi takler dette vi! Og Lina skal ta eksamen i kunsthisorie - det går bra!

Jeg tror jammen jeg kjøper meg et flax-lodd i dag.

(Jada Nikki og Tino, vi skal gå tur nå!).



Current Mood: calm

Saturday, March 25, 2006

M

Noen mennesker er så følsomme og så vakre at de blir syke av det.
Det ømmeste punktet i familien,
du som var et sterkt og modig barn og ungdom en gang for ikke så lenge siden.
Så fri, så modig. Så glad!
Som utfoldet hele seg i musikk og i glede over livet.
Som da tragedien utviklet seg, tok det hele inn med hele seg.
Men, som noen glemte å spørre,
fordi noe kastet så store skygger.
Fordi bare vi så, og vi så ikke nok.
Og vi ble ikke hørt.
Og du trenger mer kjære!
Du trenger at noen andre enn meg ser deg,
at noen forstår...

Bare for i dag

Bare for i dag vil jeg forsøke å leve gjennom denne ene dagen alene,
og ikke løse hele mitt livsproblem på en gang.

Bare for i dag vil jeg forsøke å være lykkelig.
De fleste er så lykkelige som de bestemmer seg for å være (?)

Bare for i dag vil jeg tilpasse meg det som er,
og ikke få alt til å tilpasse seg mine ønsker.
Jeg vil ta det som det kommer og innrette meg etter det.

Bare for i dag vil jeg trene meg åndelig på tre måter:
Jeg vil gjøre en god gjerning mot noen, uten at andre vet om det.
Jeg vil gjøre minst to ting jeg ikke har lyst til - bare for trening!

Jeg vil ikke vise at mine følelser er såret.
De kan bli såret, men i dag vil jeg ikke vise det.

Bare for i dag vil jeg ha en stille time for meg selv, og slappe av.
I denne timen vil jeg forsøke å få et bedre perspektiv over mitt liv.

Bare for i dag vil jeg være uredd.
Særlig vil jeg ikke være reddfor å glede meg over det som er vakkert,
og jeg vil tro at det som jeg gir til verden vil verden gi meg.


Friday, March 24, 2006

Dilemmaet, kjærlighet og rettferdighet

Ja. Lina har vært her i kveld. Det er så godt! Hun er så glad i hundene, og har stelt dem og børstet dem (de er i bedre form nå). Vi har hatt en lang god samtale om livet, om å flytte sammen med kjæresten, om å få hjelp til det hun strir med, om de gode vennene, om at hun er bra nok: "mamma æ veit typisk masse om ting som æ ikke har bruk for, ihvertfall ikke sammen med vænnan min".

I sosiologi snakker vi om ulike typer "kapital". - Økonomisk, sosial, kulturell. Økonomisk kapital vet vi hva er. Den sosiale handler om relasjoner til venner, bra nettverk osv. Når de gjelder den kulturelle avhenger det av hvilke miljø du ferdes i. Typiske verdier i ungdomsmiljø kan jo være kunnskap om ulike musikksjangre f.eks - da kan det bli veldig feil i enkelte miljø å kunne det meste om bordsetting i mondene hjem eller ha oversikt over alle norske statsråder siste hundre år - ja tenkt eksempel da... :-). Det er vanskelig åveksle inni i ungdomsmiljøet. Men, jo hun klarer seg veldig bra blant vennene!

Lina er redd for å miste synet. "Trur du mama at æ træng førerhund". Vi må ta tak i det! Jeg føler meg hjelpesløs fordi hun er myndig, og fordi jeg er blitt overtalt til å gi fra meg ansvaret (jo - hun er jo myndig - snart 19, men trenger hjelp). Jeg har ikke innsyn automatisk - det er en tung prosess. Jeg blir avvist, får ikke gehør.

Så får jeg en ny utfordring nå (SUKK).
Min svigerfar er på banen igjen (80 år), har kontaktet advokat. Han føler seg som en pater familias der egoet hans er krenket! Mitt barnebarn skal ha rettferdighet, tenker han!. Ingen tanker om hva som nødvendigvis er det beste for Lina og forsåvidt meg. jeg er jo i den vanvittige posisjonen at jeg jobber for den personen som er ansvarlig for de overgrepene som har foregått i kommunens regi. Jeg tror jeg tørner...ikke det at jeg er helt uenig i anklagene - men er det til det beste for Lina, for oss å gjennomføre en sånn prosess - jeg tror nei!!??? Samtidig er han en velholden mann og jeg er presset økonomisk - dette kan bli stygt - han presser meg for opplysninger. Jeg sitter på dokumentene i saken. Men: Når Lina er myndig er det kun hun som er reell part i saken. Herregud hjelp meg!!
Jeg er jo veldig sint da, så sendte til saksbehandler følgende:

Merker meg at planen nå er at Lina skal få utarbeidet individuell plan. Det er snart to år siden jeg etterlyste dette i forespørsel til deg. Svaret fra deg var da at var jeg ikke fornøyd fikk jeg kontakte fylkesmannen.Unnskyld, men jeg får en meget besk smak i munnen på bakgrunn av den behandlingen jeg som mor har fått blant annnet i den saken.Jeg brukte også mye tid på å få gjennomslag hos hjelpemiddelsentralen når det gjelder dataverktøy - fikk en grundig begrunnelse med avslag (den må de ha jobbet lenge med...). Så opplever jeg da, at Gartnerhaugen, de får gjennomslag hos hjelpemiddelsentralen. Men: Ingen har sørget for at jenta er oppkoblet til nettet slik at hun kan gjøre seg nytte av dette i for eksempel skolearbeid.Skolearbeid ja - det er et sorgens kapittel - intet tilbud!!. Lina har måttet slutte på Gerhard Schønning fordi skolen hevdet at de ikke klarte å gi henne noe tilbud - har de lov til det? Hva da med de unnlatelsessynder Trondheim kommune har pådratt segut fra at jenta heller ikke har den grunnskoleutdanningen hun har krav på???Hva er situasjonen i dag: Lite eller ingen struktur, intet opplegg for opplæring. Eneste aktivtet er trening - og det er det min søster som ivaretar.Lina er på grunn av sykdom (keratokonus) sterkt svaksynt: Hvor blir hjelpemidlene av??? Meg bekjent har hjelpemiddelsentralen flere typer hjelpemidler Lina kunne hatt nytte av - det er vel også på sin plass å ta kontakt med blindeforbundet her. Hvorfor blir ingenting gjort?? Det har heller ikke vært kontakt med øyelege, kun med optiker. Dette er faktisk en uhelbredelig sykdom, der eneste utvei til slutt er hornhinnetransplantasjon - det hadde vel for jenta sin del også vært betryggende å få snakke med en øyelege!?Jeg føler at jeg stanger hodet i veggen her. Jenta trenger hjelp, men jeg kan intet gjøre! Det er barne- og familietjenesten, Heimdal som har det formelle ansvaret. Vi som foreldre er satt på sidelinjen. Da forventer jeg at jenta får den hjelp hun trenger og har krav på både i hverdagen og til et meningsfylt liv. Jeg har ikke mailadressen til Gartnerhaugen. Hvis dere kjøper tjenester fra dem er det likefullt et offentlig ansvar å påse at tilbudet er tilfredsstillende. det er det ikke pr i dag!

Dette er fra en svært frustrert mor fredag 24. mars. Nå trenger jeg råd!!! Jeg har et for dårlig nettverk her. Ikke trivelig - ja kontrastene er store , ja.

Ingunn

Thursday, March 23, 2006

Finalen? - og hva kommer så - bank, bank,bank, bank - her er et hus - her er en dør...hva finner vi der

Ja da er det gjort. Stor presentasjon i NOVA kino. Det gikk kjempebra - flott respons fra både ungdommer og de "voksne". Vi fikk sydd sammen et fint program, med musical framført av Rosenborg ungdomsskole - The commitments. Herlig! Og film bl.a om Mind the Gap!. To flotte gutter fra ungdommens bystyre var konferansierer. Per tok tabellene, jeg tok ( de mye mer interessante :-)......åpne kommentarene der ungdommene hadde satt ord på hva de tenker om framtida - kjempespennede. Rart - jeg var ikke nervøs en gang - fikk brukt humor og fikk med meg salen. Hva er det som skjer med meg?
Dette er den største ungdomsundersøkelsen som er gjennomført på ti år i Trondheim.
Adressa var der selvølgelig, pressekonferansen forsøkte vi å fokusere også positive ting, men adressa slår selvsagt opp det verste som hovedoppslag (ligger på www.adressa.no) der ligger også link til undersøkelsen.

Nok om det - nå er jeg rimelig sliten ja, men fornøyd på det planet. Så er jo livet mitt så mye annet da. Hvor konttastfylt kan livet egentlig bli...
Gir meg lov til å være fornøyd en stund likevel nå - hverdagen kommer allerede i morratidlig ja, da skal jeg ha gruppeintervju med sykehjemsstyrere - ytterpunkter ja, og et ganske ukjent felt.
Ungdomsforskning er jo faget mitt.

Vanvittig stor del av livet mitt ER jobben, men det er også der jeg får fri og sosial kontakt/ får stengt utresten....det er nok årsaken - uten den hadde jeg gått HELT til grunne. Jævlig skummelt.

Fått advarsel fra legen - dette går litt for vidt, jeg MÅ ta det mer med ro - klarer ikke..

Jobber videre med livsveven - jeg må få til en endring i renningen og funderer på hvordan. Vil ha nytt mønster i veven sjø. Ka ska det innehold da. Forslag??

Samtidig vet jeg godt at jeg er priviligert på akkurat jobbområdet - men balansen mangler i forhold til resten av livet.

Sorry for veldig selvsentrert post i dag, men sånn vart det.

Trøtt Ingunn

Wednesday, March 22, 2006

Varme, gode Eli har sendt meg dette:

Vil bare sende dette diktet av Dagny Tande Lid.

TRÅDER I EN VEV.

Mørke tråder ble slått inn
i et ungt og følsomt sinn.
Nå har trådene fått liv
i et større perspektiv.

Uten sorgens fargeklang
neppe noen lykkesang.
Hva var mine blomster blitt
mot en annen koloritt?

Skytler kommer,skytler går.
Veven har tatt mange år.
Fargene blir fler og fler.
Mønsteret vises mer og mer.

Skulle noe vært tatt bort?
Kanskje en kontur i sort?
Nei,min vev skal være slik.
Fargespillet gjør meg rik.

Fra Eli.

Tuesday, March 21, 2006

Pilgrimen

Har jeg vært en pilgrim på veien? Nei, ikke i religiøs forstand. Men den har kanskje heller aldri helt vært mitt hjem - livsveien?.
Når jeg leser Bettys og Mariannes blogger får jeg bekreftet noe, og lært mye, mye - vi får alle våre byrder å bære - men ting kan være ulikt fordelt, og våre ressurser er ikke likt fordelt heller. På mange måter får vi ressurser i krisesituasjoner; men over tid setter de spor.

Jeg er imponert over mange av dere damer jeg traff på Røros som enten har klart å forsone seg med og leve videre med kroniske sykdommer, eller har funnet en spore til å finne nye stier å gå. Det kan være vakkert og spennende hvis man begir seg utenfor allfarvei!!

Min bakgrunn er sikkert ikke enestående, men har helt klart påvirket meg og de valg jeg har tatt. Min mor fikk meg da hun var 25. Min far kastet hun ut, for han hadde allerede besvangret en annen og yngre pike - mamma sa han fikk ta seg av henne, hun skulle nok klare seg selv. For tre år siden fikk jeg kontakt med denne storesøsteren min (8 mnd gamlere) som jeg ikke hadde visst om - et lite sjokk, ja, men du verden så glad jeg er for deg Elin. For å fullføre den epistelen: jeghar også to yngre søstre som har vokst opp sammen min biologiske far, som jeg forøvrig aldri har møtt - han tør ikke...A.C og S er supre søstre. Like før jul var vi alle "søstre" hjemme hos S og da kunne jeg (som den eneste) si at nå er vi 5 søstre samlet - ikke verst!!

Min Søster er likevel Anne Grete, som jeg har vokst opp sammen med. Vi har samme mor, og hennes far er min (adopiv)far. Nå døde jo begge mine foreldre (altså adoptivfar og biologisk mor i 1991 og 1992 - det er en annen historie). Anne Grete har vært til uvurderlig støtte (du er en engel)og er hjelper også Lina. Vi har gjennomgått mye sammen.

Tidlig i livsveien (livsveven) var jeg et elsket barn. Min mor brukte mye tid sammen med meg - jeg lærte å lese før jeg var 4 år. Hun var i full jobb på sykehuset, og jeg gikk i sykehusbarnehagen - jeg trivdes godt. Mine besteforeldre i Namsos var jeg like mye hos som jeg var i Trondheim de første årene. Jeg var min bestefars øyensten Oscar Wilhelm Engström -

Merk dere dette: ALLE barn trenger minst EN voksenperson utenom mor og far som ser dem som spesielle! Dette har hatt alt å si ihvertfall for den selvfølelsen jeg tross alt har.

Jeg gikk et år på katolsk førskole også før jeg begynte på skolen. En dag sa nonna som underviste oss (hun var 82 år). "I morgen trenger dere ikke å komme". Neste dag var hun død. Rar opplevelse for en 6-åring, men ikke skremmende. Jeg var flink på skolen - men følte meg ofte annerledes. Litt høyere opp i klassene førte kjedsomhet til mye skulking - læreren skrev melding om at jeg hadde vondt i magen og måtte gå hjem.....Shame on you Kolstad skole - dette forplantet seg oppover i trinnene. Men fagresultatene var gode.

Vel, livsveven min inneholder håndball, gitar, søndagsskole/menighetsarbeid, godspelkor, studiesirkler i framtiden i våre hender, SU, og så AUF som ble så mye mer enn jeg hadde tenkt. Mamma var jo pådriver da, engasjert blant annet i chile-aksjonen og El Salvador. I hennes begravelse var det et sterkt internasjonalt innslag - også via sang. Også selvfølgelig mann og barn - men hvordan gikk det med den saken?

Dette, i tillegg til det helvetet som kom 7-8 år senerere lager dype spor i renningen - kanskje den må tres om.
De er vanskelig å rette opp.
Men kanskje er det det som ER livsveven, at den har noen floker og spor.

Lite å gjøre med - gjort er gjort. Men er jeg bra nok da ???- det er jo det vi baler med!! Hva er det vi sal bevise hele tida vi som har fått sår med inrisset: Du er ikke bra nok.

Jeg sliter på jobb for å oppnå anerkjennelse, jeg sliter for å bidra til at mine syke barn skal ha et brukbart liv - noen ganger blir strikken tøyd for langt. Da har det vært godt å komme til Røros! Og treffe dere flotte damer!

Jeg er sliten nå - jeg sliter med å finne hjem.

Ingunn 20.0306 kl.19.21

Sunday, March 19, 2006

ode to insomnia - across the Great Divide















Foto: N. Pettersen


I`ve been walkin in my sleep
Countin troubles stead of countin sheep
Where the years went I can`t say
I just turned around and they`ve gone away
I´ve been siftin´ through the layers
Of dusty books and faded papers
They tell a story I used to know
And it was one that happend so long ago

It´s gone away in yesterday
Now I find myself on the mountainside
Where the rivers change direction
Across the Great Divide

Now, I heard the owl-acallin`
Softly as the night was fallin`
With a question and I replied
But he`s gone across the borderline

The finest hour that I have seen
Is the one that comes between
The edge of night and the break of day
It`s when the darkness rolls away


Kate Wolf

Saturday, March 18, 2006

Ondskapens og maktesløshetens paradoks - er vi hjemsøkt av en forbannelse?

Dette er kladden på et brev jeg skrev i 2002…men som jeg ikke har sendt - herregud det gjør vondt!


1.BAKGRUNN
Bakgrunn for saken er L sine store søvnvansker over flere år. Allerede siste året på barneskolen (1999/2000) førte problemene til stort fravær. Situasjonen med døgnet snudd slet på familien. Far var utslitt, og mor slet med stor sorg grunnet nære familiemedlemmers (død og den slitsomme situasjonen generelt + store søvproblemer, dette preget selvsagt situasjonen. Jeg brukte rødvin som sovemedisin. Skjønte at dette ikke var bra og søkte derfor hjelp via fastlegen på eget inititativ (dette ble likevel selvfølgelig brukt mot meg..). Storesøster flyttet høsten 1999 til Stormyra ritell som frivillig hjelpetiltak. Vi var enige i dette som eneste utvei for å få henne bort fra et destruktivt miljø i Romolslia. I ettertid angrer vi bittert. Heller ikke storesøster har unngått å få dype, dype sår, bla i form av angstproblemer som følge av møtet med barnevernet/institusjonslivet. I tillegg har hun mistet flere år av videregående opplæring – ikke klart å fortsette, og leser pr. i dag på egen hånd. Unnlatelsessynder i forbindelse til dette kommer jeg tilbake til.

Situasjonen førte til at familien etter hvert ble splittet; - far og L ett sted, storesøster ett sted, mor et tredje sted – så stor skyld følte jeg at eneste utvei jeg så var å flytte ut. (Mor flyttet hjem igjen høsten 2000). I denne perioden (høsten 1999) ble det forsøkt satt inn hjelpetiltak, bl.a ved at en person kom hjem til oss for å hente L for å få henne med til skolen. Selvsagt nytteløst. En primærarbeider ble så satt inn for å gi hjelp til far i form samtaler (få ham til å ”sette grenser” ….sic…), samt presse L til å gå på skolen. L kom seg noen dager opp og til skolen ved hjelp av sterkt press, men ble av ansatte ved skolen vurdert til å være i så dårlig form at hun ble sendt hjem flere av dagene . Hun hadde oftest ”gått rundt” og var utmattet og dårlig av mangel på søvn. Det ble også forsøkt at en lærer kom hjem til oss for å gi undervisning. L ble også her presset hardt. Dette foregikk ca 5 dager rundt årsskiftet –99/-00. Jeg spør meg i ettertid om hvorfor pp-tjenesten ikke er koblet inn på dette tidspunktet. Hvis grensesetting var ansett som problemet, skulle en jo tenke seg at f.eks Marte meo-metoden burde vært forsøkt….

Så blir familien søkt inn ved familieavdelingen Bup Haukåsen. Det var i og for seg noe vi hadde blitt overtalt til våren 1999 gjennom samtaler med lege. Våren 2000 var premissene derimot svært endret. For det første var familiekrisen kommet så langt at mor hadde flyttet ut. Det samme gjaldt storesøster. Mao var dette familietilbudet beregnet på 2 av 4 familiemedlemmer. Pga rot hos flere parter trodde vi i utgangspunktet at storesøster skulle være med, hun ble imidlertid avvist, og først etter mye om og men godtok Bup at også hun skulle bo på familieavdelingen. Dessverre; kan man si i ettertid. Mor fikk delta i behandlingen bare svært sporadisk, ble i liten grad invitert til det. Behandlingen tok svært hardt på både far og barn psykisk. ”Epikrisen” går ut på at far anses å være uegnet som omsorgsperson. Mor blir ikke nevnt. Skriver ikke mer utførlig om dette i denne sammenhengen, tross at mye kan være å si om både behandling og epikrise. Far får evt. klage selv her.

”Epikrisen” fra Bup gjør at Hjelpetjensten arbeider mot en omsorgsovertakelse. Høsten 2000 blir fosterhjemsplassering av L drøftet. Som et svar på dette blir det på mitt (mors) initiativ tidlig høst 2000 arrangert et nettverksmøte etter modell fra HIST, og med en koordinator fra HIST. Dette for å kartlegge hvilket nettverk vi har å støtte oss på, og hvilken hjelp og støtte vi kan forvente her. Vi er 19 personer samlet. Det utarbeides en handlingsplan, som går på hyppig kontakt og støtte til oss. Dette følges opp utover høsten med hyppig kontakt fra de fleste.

Ingen flere hjelpetiltak blir satt inn høsten 2000, heller ikke etter at mor flytter hjem igjen i oktober; og situasjonen dermed blir svært endret. I stedet lever familien i krise med et barn som har snudd døgnet over flere år og utslitte foreldre. Vi leser oss etter hvert frem til at jenta vår sannsynligvis har en nevrologisk lidelse, en døgnrytmeforstyrrelse. Vi oppsøker Omnia medisinske senter hvor en undersøkelse innledes. Ingen ting blir funnet ved EEG, men det blir allerede nå diskutert å bruke hormonet Melatonin, fordi legen, som oss, mistenker at det kan være underskudd på dette hormonet som fører til døgnforskyvningen. Preparatet er imidlertid ikke legemiddelregistrert, og legen har heller aldri før brukt det på barn. Ting koker bort – også fordi vi er i krise. Hjelpetjenesten holder imidlertid fremdeles frem langs sitt spor: – at L sine problemer skyldes omsorgssvikt/for dårlig grensesetting.

På nyåret 2001 får først Lina besøk av bedrageren L. B. Vedkommende utgir seg for å være en uavhengig person som skal tale barnets sak. Hun snakker med L og kommer fram til at L etter at hun har fortalt henne hvilke flotte goder hun skal få (stereoanlegg, gullfisk, pc, mye i lommepenger) ønsker å flytte hjemmefra. Det kan vi jo godt forstå hvis hun med dette får vite at alle problemer skal forsvinne! L har nok ikke den ringeste anelse om hva omsorgsovertakelsen skal medføre. Bergesen tar ”L sitt syn” med seg tilbake til ”saksbyggerne” ved hjelpetjenesten/barnevernet på Saupstad.

Så får vi besøk av sakkyndig psykolog oppnevnt av den ene part – barnevernet. Han er innleid som utreder av vår omsorgsevne. På bakgrunn av denne utredningen skal altså barnevernets mandat utferdiges, og den sakkyndige vurderingen har en sentral del i fylkesnemdssaken som bevismateriale for barnevernet. 2 timer - to timer – tilbringer Kjell Røsdahl sammen med oss foreldre!. L snakker han ikke med i det hele tatt !! – hun sover, og vi får henne ikke våken. Dette blir vurdert dit hen at vi er dårlige grensesettere, spesielt far. Far beskrives som en dårlig grensesetter, mor som god nok omsorgsperson og store ressurser, men i følge barnevernet med et alkoholproblem. Han skriver også bl. a: ”Min vurdering er at det er av såpass avgjørende betydning for L sin fungering videre i livet at alt må settes inn for å snu utviklingen slik at hun kommer i normalt gjenge med skolegang og så normal døgnrytme som mulig”. Ingen ville vel være uenig i det; men barnevernets konklusjon er selvfølgelig at L ikke kan hjelpes på noen annen måte enn ved en omsorgsovertaklese der hun anbringes i institusjon.

Et ankepunkt er den vitsen av mengde tid som brukes på utredningen, et annet er hvordan barnevernet bruker informasjonen – ukritisk. Etter hva jeg hører er det for øvrig ikke uvanlig at samme psykolog som brukes som sakkyndig i den ene saken, neste uke kan sitte som meddommer i den neste…..det er jo barnevernet som bestemmer hvilke psykologer som skal benyttes. Hva sier dette om rettssikkerheten i barnevernssaker!!

Vi foreldre er så langt nede psykisk av den behandlingen vi opplever at vi ikke orker å møte i fylkesnemda – de har brutt oss helt ned nå! Omsorgsovertakelsen er et faktum med forenklet behandling. 1. mars flyttes L til Hegglia barnehjem – hun er 13 år gammel...



2. HEGGLIA- OMSORGSSVIKTEN
13 år gammel flytter L inn på Hegglia barnehjem, mot vår vilje. Dette er ei jente midt i puberteten som samtidig sliter med problemer pga søvnsykdommen og den krisen familien har befunnet seg i over lengre tid. På Hegglia møter hun andre og eldre ungdommer av begge kjønn, med ulike problemer (rus, kriminalitet, atferd). L er annerledes på alle måter. Her treffer ei jente med behov for nærhet og omsorg en 3 år eldre gutt og innleder et forhold til ham. De bor sammen. Ingen har myndighet til å gripe inn. Ungdommene blir ikke overvåket. Ingen tar ansvar og skaffer prevensjon. Vi som foreldre er umydiggjort og kan ingenting gjøre. Knapt fylt 14 år blir L gravid med påfølgende abort .
Hva gjør så barnevernet i denne situasjonen: Etter et par måneder blir gutten flyttet til en annen institusjon – L har depresjoner og kjærlighetssorg. Går ned nesten 10 kilo. Intet blir gjort. Kontakten med oss foreldre må skje i skjul; vi får ikke støtte jenta vår i denne vanskelige situasjonen, men er avspist med samvær 1 gang i måneden og 1 gang i uka. L søker naturlig nok hjem dit hun føler trygghet og omsorg, og vi lever i en endeløs konfliktsituasjon med henting/bringing/barnevernsvakt på døra osv. Barnevernet innser ikke alvorlighetsgraden i situasjonen og opprettholder prinsippfast den strenge samværsordningen – hvor hjerterå kan en barnevernskurator bli? (evt. er det dumhet…),

Jeg tilgir det uansett aldri!!

Hendelsene som er et sterkt bidrag til situasjonen er utløst av alvorlig omsorgssvikt fra det offentlige systemet!

Forøvrig er L sin døgnrytme fremdeles slik at skolegangen blir svært mangelfull. Noe skjer dog: En lærer kommer noen få ganger til Hegglia og har undervisning med henne, noe hun opplever som bra og meningsfylt. Dette skjer bare noen få ganger før sommerferien. Døgnrytmen til L fører til at hun ikke klarer å møte opp til måltidene, matskapene er låst utenom, og dermed må hun gå sulten. Dette fører selvsagt også til at hun søker hjem. Hegglia har heller ikke våken nattevakt. Det i sin tur fører til at L når hun er våken om natta og lei seg tenderer til å vandre gatelangs nattestid. Flere ganger må vi foreldre hente henne fortvilt og forkommen – ingen på Hegglia vet at hun er borte. Vi ringer dog og sier fra om morgenen…..Barnevernets syn er at dette er en utidig intervenering i tiltaket……….

Høsten kommer – døgnrytmen er like vanskelig. Institusjon hjelper altså ikke – ikke nok grensesetting her heller???(jeg tror jeg..) Vi krever medisinsk utredning av L sine problemer, men barnevernets holdning er at spesielt far sykeliggjør jenta somatisk. Problemene har psykiske årsaker (les: omsorgssvikt, basta!). Vi fortviler. Innser at det trolig ikke er dumt uansett med en poliklinisk oppfølging ved Bup etter det hun har vært igjennom (aborten). Dette godtar hun selv også, men er sterk og klar på at søvnproblemene ikke har noen psykisk årsak. Barnevernet bestemmer likevel i stedet at hun skal innlegges for utredning ved Bup, Haukåsen medio november 2001. Under stort press ”godtar” vi foreldre dette. Selvfølgelig kan ikke et slikt opplegg lykkes når ikke 14-åringen selv har noen som helst tro på behandlingen.
”Mamma dette er et fengsel!”, sier hun. ”De låser inn knivene og låser alle dører og det er veldig syke ungdommer her”.
Samværet med oss skal være som før, dvs at hun de fleste helgene, når avdelingen er stengt, skal tilbake til Hegglia. En av disse helgene blir hun med ei jente hun har truffet på Haukåsen hjem. Flere ungdommer er tilstede. L vil ikke tilbake til Hegglia, hun vil i så fall hjem. Hegglia kommer for å hente henne, men hun blir ikke med frivillig. Da har barnevernet en enkel løsning: De bringer inn lovens håndhevere, og hun tvinges med tilbake til Hegglia påsatt håndjern.

28. november skrives L ut av Bup, Haukåsen grunnet for dårlig motivasjon til behandling, hun kommer ikke tilbake etter hjemmebesøk. Vi foreldre har ikke krefter til og ønsker heller ikke å bruke tvang for å få dette til så lenge hun overhodet ikke er motivert. Hun nekter å flytte tilbake til Hegglia. Hver dag fra slutten av november og til langt ut i januar lever vi i angst for at L når som helst skal bli hentet med makt og anbrakt annet sted. Storesøster får angstproblemer – panikkangst. Vi hører ingenting fra barnevernet, før vi like under jul får et kort brev fra Saupstad hjelpetjeneste der det står at de har innvilget at L får være hjemme i jula, til over nyttår – intet om hva som er planen ellers. Dette opplever vi som ren terror fra barnevernets side!

I slutten av januar blir vi innkalt til et møte der vi blir informert om at barnevernet har vedtatt å flytte L til en institusjon i Drammen. Vi reagerer med vantro og fortvilelse. Bakgrunnen er at Hegglia-oppholdet ikke har fungert, fordi vi foreldre har intervenert i for stor grad!!! Avstand til familien er nå mantraet. Barnevernet bringer så igjen inn den såkalte ”barnets representant”. Hun gir seg ut for å være uavhengig. Tar med L til kafebesøk på et fint hotell igjen der hun blir presentert for et fantastisk scenario om alt hun skal få hvis hun flytter til Drammen – forsøk på kjøp av jenta! Det skrives en ”kontrakt” (vedlagt) med masse goder hun skal få hvis hun samarbeider, samt lovnad om at hun skal få flytte hjem etter 2 måneder hvis hun ikke trives.

3. TVANG OG OVERGREP
Tida går og vi lever fremdeles i fortvilelse og frykt. En formiddag mens mor og far er på butikken (vi er begge blitt sykmeldt) skjer det. Vi har latt døra stå åpen. Storesøster sover (fremdeles plaget med angst – dette vet barnevernet), Lina ligger i badekaret. Følgende scenario utspiller seg:

2 representanter fra hjelpetjenesten, 1 fra barnevernsvakta samt to uniformerte politifolk stormer leiligheten. Når vi kommer hjem midt i tragedien, sitter L i sofaen tvangspåkledd og rister av frykt og gråter. Storesøster får angstanfall. Vi foreldre må fortvilet se overgrepet utspille seg, L tvangsflyttes til Drammen. (Vil i den anledning bemerke at Trondheim kommune etter det jeg hører har fått refs i en undersøkelse fra Troms fylke om hyppig bruk av tvang i barnevernssaker). L er nå 14 ½ år gammel. Det kommer her fram at det i hjelpetjenestene i Trondheim kommune er hyppigere bruk av tvang enn i andre kommuner. Dette gjenspeiler seg også i fylkesnemdsakene. Barnevernsloven sier at tvang skal brukes bare i ytterste nødsfall når det er overhengende fare for liv og helse, jo eldre barnet er jo større vekt skal det legges på barnets syn.

Vi påklager flyttevedtaket til fylkesnemda, men får avslag.

BB følger en fortvilt og redd unge til Drammen. Hun blir nå pålagt å levere fra seg mobiltelefonen. Heldigvis har vi en bekjent i Drammen som møter opp når de ankommer og får forhandlet frem at hun skal få tillatelse til å ha mobiltelefonen påslått noen timer hver kveld. Hun etterlates alene i Drammen uten venner og familie rundt seg og med begrenset tilgang til telefon. Telefonen på institusjonen står i dagligstua og alle samtaler blir dermed overvåket. Vi ringer henne daglig på mobiltelefon. Jenta vår er svært deprimert og truer også med å ta sitt eget liv. Vi sitter knust i Trondheim og kan intet gjøre. Situasjonen tærer sånn på familien at mor en dag får et illebefinnende og blir innlagt på sykehus. Barnevernet anfører det som selvmordsforsøk!

Det skal sies at vi har ingenting å utsette på personalet i Drammen, som var pålagt/har en oppgave de ikke hadde forutsetninger for å makte.

Vi reiser på besøk 3. helga i april. L er svært glad for besøk og gleder seg til å få komme hjem som hun er lovt i kontrakten, i begynnelsen av mai.

Barnevernskurator fra Trh besøker institusjonen og L etter ca. 4 uker. L gir da uttrykk for hvor vondt hun har det. ”Det ser da ut til at du har det bra”, sier kurator. ”De kan ikke se hvordan jeg har det inni meg”, sier L. L blir så fortalt at kontrakten der det står at hun kan flytte hjem etter to måneder er ugyldig. Denne er brukt som pressmiddel for å få jenta med seg til Drammen! Denne lovnaden er det som har holdt jenta vår i den grad oppegående som hun er. Nå blir hun fullstendig knust over barnevernets svik. Vi er oppriktig redde for hennes liv og helse, og sitter hjelpeløse i Trondheim og kan bare trøste på telefon!

Barnevernet får av fylkesnemda sterk kritikk for slett saksbehandling……Vi har nå en datter som har mistet ALL tillit til barnevernet. Og for å nevne det: Vår datters store vennekrets + klassekamerater har OGSÅ mistet tilliten til barnevernet. Det lages underskriftsliste i klassen hennes, for de vil ha L tilbake. Vi har også stor støtte fra foreldre i vårt nærmiljø. En stor takk til klassekamerater og foreldre!

I begynnelsen av mai reiser L på sitt første hjemmebesøk (konfirmasjoner og bursdager skal feires). Når kurator fra Solgløtt (Drammen) kommer til Trondheim fore å hente henne tilbake til Drammen, nekter hun å bli med.

L blir etter kort tid etterlyst av barnevernsvakta. Vi lever i oppgitthet og frykt. Skal det igjen brukes tvang på ungen vår…L er så fortvilt og redd at hun går i dekning hos venner. Farfaren opplever situasjonen uholdbar og kontakter Adresseavisa, avisa setter søkelys på saken. Vi lever i en forferdelig stress/frykt-situasjon.

Tida går, og i slutten av mai blir vi innkalt til møte. Vi får da vite at barnevernet nå har bestemt seg for å fremme sak til fylkesnemda om opphevelse av omsorgsvedtaket. Begrunnelse: Alle mulige tiltak er prøvd, vi foreldre vil ikke samarbeide, så det nytter ikke. Vi anses ikke å være gode nok omsorgspersoner, men barnevernet har gitt opp! Vår advokat deltar også på dette møtet. Det blir uttalt at barnevernet nå ikke lenger vil yte noen som helst hjelp til L! (Har de lov til å si det?)

Vi på vår side fremmer krav om at omsorgen skal tilbakeføres til oss gjennom vår advokat. Subsidiært krever vi at tingretten opphever flyttevedtaket.

Det er sommer og ferie i rettssystemet. Først 9. september 2002 får vi en avgjørelse. Fylkesnemda i Troms er settenemd og har vedtatt at saken avvises fordi L har vært under vår omsorg siden mai.

I mellomtida har vi begynt på en medisinsk utredning av L sine søvnproblemer. Vi fører registreringer i 9 uker, det gjøres EEG-undersøkelse og hun undersøkes av prof. Dr. med Harald Schrader. Diagnosen er Forsinket søvnfasesyndrom.

Veien videre: Vi er lettet over at L har fått en diagnose. Dessverre virker behandling bare i 50% av tilfellene. Vi starter behandling med hormonet Melatonin. I tillegg skal hun behandles med lysterapi. Det viser seg dessverre ikke å ha den ønskede effekt.

Vi får laget en plan for undervisning sammen med pp-tjeneste og skole, der det er målet at hun skal klare å komme seg på skolen etter 12.00. Pr. i dag fungerer ikke dette, hun sover stort sett fra tidlig morgen til ca 17-tida. Undervisningen blir derfor overlatt til oss foreldre i hennes våkenperioder.

Oppsummering

Som mor er jeg rystet over den behandling og de overgrep min datter har vært utsatt for, et utdrag er:
· Graviditeten og påfølgende traumer
· ingen medisinsk utredning av søvnproblemene
· tvangsflyttingen og øvrig bruk av tvang (håndjern)
· forfalsket ”kontrakt” – bedrageri mot en 14-åring


Jeg krever at de ansvarlige for omsorgssvikt og overgrep stilles til ansvar!

Epilog2006:
Vi har omsider fått plass et opplegg for L som nå er snart 19 år i form av bolig og oppfølging. Tanten følger opp som miljøarbeider og bidrar til ta henne med på trening og følge opp skolearbeidet noe. L har vært elev vd G.Sch, men høsten 2005 bestemte skolen at de ikke hadde mulighet til å gi henne den undervisning hun trengte – har de lov???? . Hun ble overtalt til å skrive under på at hun sluttet etter eget ønske!

Etter tre års krangel med hjelpemiddelsentralen har hun endelig fått dataverktøy og leser nå på egenhånd med oppfølging av mor og tante.

Uheldigvis har hun fått enda en diagnose – keratokonus. Hornhinnen er angrepet av en sykdom somgjør at synet stadig blir dårligere. Den er uhelbredelig og briller kan ikke korrigere synet. Hun har noe hjelp av doble kontaklinser, men reagerer allergisk på dem. Dette går selvfølgelig utover dagliglivet. Hornhinnetransplantasjon er eneste behandling.

Hun har også ryggplager.

L har kjæreste og klarer seg etter forholdene bra. Hun har alltid hatt mange venner – og takk for det! Det har vært avgjørende! (og sier jo litt om jenta også).

Storesøster sliter fremdeles og mor prøver å være hjelper for å nå fram i labyrinten av et system – en stor belastning og frustrasjon.

Mor og far er fremdeles forferdelig slitne, og krisen har gått utover både helse, samliv og økonomi. Familien er splittet.



det er så underlig her..

Det er lørdag formiddag og jeg har sovet lenge....det e bra
I Trondheim e det grått, mildværog regn. Vi har hatt hatt strålende vær den siste uka, men det har ikke jeg merket så mye til...

Jeg har hatt en "helevetsuke" på jobb med 13-15-timers arbeidsdager. Det er helt vanvittig - dette må vel være det nærmeste jeg har vært å jobbe på desken i ei stor avis kanskje?
Vi ferdigstiller en stor undersøkelse som skal presenteres for mange mennesker neste onsdag, dermed MÅ rapporten/boka være i trykken før en viss tid. Jeg skriver på hovedmanuskriptet, så er vi ei redaksjonsgruppe som går igjennom etterhvert og gjør endringer, og endrer og kvalitessikrer tall. Herregud det er intens jobbing. Så er det all logistikk iforhold til ferdigstilling av omslag med nylig tatt flott bilde så er det jeg vet ikke hva. Trykkeriet klør seg fortvilet i hodet. I hvertfall har fristen som var onsdag klokka 12 blitt flyttet hver dag, og akkurat nå har trykkeriet satt "dødsfrist" mandag formiddag. Dermed blir det jobbing i helga også. Det er helt vanvittig. En gang må vi jo si det er bra nok - men det blir liksom "babyen" vår og vanvittig vanskelig å sette strek. Jeg er ihvertfall temmelig utslitt - men så er jo paradokset at det er artig også!

Uansett:
- Det har blitt dårlig med trening - spinningsykkelen står og glaner stygt på meg her nå....
- Det har gått dårlig med 4 måltider. Det har vært å hive i seg lunsj og så sen middag. Drikker masse vann da (og en del kaffe)
- Det har blitt dårlig med avspenning
- Det har vært lite søvn

Det er ikke bra, nei - og sånn kan det ikke fortsette. Dette er jo en ekstremsituasjon på jobben min da, selv om det kan være veldig høyt tempo innimellom.

Det positive er at jeg har fått lov til å trimme to ganger i uka i arbeidstida, en time bevegelsestrening med litt yoga og en time svømming i pirbadet. Utfordringen min er å prioritere dette i forhold til de kravene jeg har på jobb. Fordi timeplanen min er bestemt for lenge siden går jeg glipp av første uka...

Huff - nok om jobb.

Mari har forresten vært en engel og vært her og passet sjuke hunder (Nikki har vært hos dyrlegen og fått medisin), og laget mat til meg når jeg har kommet stuptrøtt hjem.

I helga tror jeg jeg stort sett skal holde meg til avisene og gå tur med hundene, det sosiale behovet er dekt for ei stund. Nå er det faktisk godt å være alene!

Jeg tenker på at livet mitt er veldig kontrastfylt. Samtidig som jeg holder på med utfordrende ting på arbeid, er det andre sider av livet mitt som er fullstendig kaos! Noen ganger tror jeg jeg holder på å tilte...Dette har jeg måttet stenge ut i det siste, men det kommer så fort jeg slapper litt av - og så heiser skuldrene seg igjen. Jeg føler håpløshet og det er ikke bra. Heller ikke på Røros så de noen utveier for meg. Marit ble veldig betenkt - da ble jeg redd...

(jeg skal fortelle siden hva dette handler om)

Kronisk stress - ikke bra.

Men så blir jeg så glad når jeg opplever positive ting da :-). Fikk brev jeg heldiggrisen!
A.S skriver til meg:

Jeg lever èn dag av gangen
Hver dag leter jeg etter frø av glede
Om morgenen sier jeg:
"Hva er min glede i dag?"
Så lever jeg i dagen.
..Spør meg ikke om morgendagen!

Om litt er kaffen klar...

Med ønske om en god dag til dere alle
Ingunn

Sunday, March 12, 2006

Påfyll

Å herregud jeg er glad jeg ble med på damefest i går! Skikkelig påfyll (på flere måter.. :-)).
Tema var "Carpe diademet", og vertinnen Tonicova møtte oss i brokadekjole, diadem og med rosa campagne. Vi var 7 damer - jeg kjente kun en fra før, but no problem - for en livat gjeng! Her var det stort sett latter krydret med gode samtaler fra 20.00 - 02.30 - og så må jeg selvfølgelig våkne klokka halvåtte likevel....men pytt, pytt
Her var intet knussel - 5-retters ble servert, jeg nevner i rekkefølge: lam a la Provence m. artisjokkhjerte, spinatsuppe, ovnsstekt laks med tilbehør, ulike delikate oster, multekrem. Alt med følge av dertilhørende godt i glass (ene). Det e så artig å bli kjent med nye flotte damer! Stort sett gamle kolleger av hun kollegaen som inviterte meg med (barnehagestyrere), men så har noen havnet i litt andre retninger, - og noen sliter med helseplager (jfr Røros).

Jeg kjenner hvor livgivende det er med sosial kontakt, jeg som har altfor lett for å isolere meg utenom arbeidstida - var på nære nippet i går også.

Vel, var jo lønningsdag på fredag, så da kjøpte jeg meg husvask :-) - Mari! Herlig! Nok å gjøre uansett med hundene nå. Vi har ihvertfall gått tur til Granåsen og tilbake i dag, så nå ligger de på stuegulvet der sola varmer gjennom vinduet. Rimelig kaldt ennå - -12, men sola varmer ja! Kan snart sitte ute på verandaen her nå. Ha plukket noen kvister (leiligheten er jo nesten ribbet for levende planter etter Røros-oppholdet, "mamma du sa da ikke noe om at jeg skulle vanne blomster...").

Blir nok ei arbeidsøkt nå i ettermiddag, deadline nærmer seg...og laaang dag i morra. Kjenner litt på ansvar, hever skuldrene litt (mye)...håper jeg får sove i natt ihvertfall.

Mari har meldt sin ankomst for kjøttkak i kveldinga. Blir trivelig det.

Det er rart - jeg kjenner på at jeg ikke syns det er ok å være alene for lenge av gangen nå. Klok av skade?

Å farsken æ glæmt at æ har gang/og kjellervask i helga - skulle jeg gjort på fredag. Nabokona i 70-årsalderen er ikke nådig hvis ikke sånne plikter overholdes - da får jeg en svart ring rundt ukenummeret jeg skulle vasket på - til spott og spe! Nei, stakkar - hun har jo slikt å gjøre og er da egentlig trivelig sjø.

Always look at the bright side of Life.....itj så ænkelt bestandig, nei!

En oppløftet (oppfylt) hilsen fra Ingunn

Saturday, March 11, 2006

tøffe tider, men våren er i vente :-), ?

Det er lørdag ettermiddag. Lite søvn i natt, så avlyste cafe-møte med Elin. (Min storesøster - det der er en lang historie). Nikki er dårlig, kan ikke vente lenger nå med dyrlegen - men jeg er i tidsnød! Rapport som MÅ være i trykken til tirsdag - gjorde ikke så mye som jeg hadde tenkt på Røros nei, men ingen gjør jobben for meg så jeg får det igjen nå. Samtidig vet jeg at jeg er heldig som får jobbe med det jeg er interessert i, så dette er i sannhet dobbelt ja..

Martin er sjuk, og da blir det vanskelig å komme seg til dyrlegen. Drosje med hund med diarè? Neppe!

Til alt overmål er jeg invitert på dameparty i kveld. AK på jobb har en venninne som årlig inviterer til jentefest der de inviterte blir bedt om å ta med seg en venn som er ukjent for vertinnen. AK du er super! Jeg ble så glad for den invitasjonen! Nå gjelder det å bygge opp overskudd til å være med! (Tankefeltterapi :-) ).

Fikk så koselig hilsen fra Anne S i posten dag, med bilde av meg, Betty og Wenche + nydelige ord. Det er så sjelden jeg får den slags brev.

Jeg gjør meg noen tanker om før og no da. Min mor var fra Namsos, og besteforeldrene mine bodde der. Da jeg var lita gikk det brev i mellom bestemor og mamma flere ganger i uka. De brevene har jeg tatt vare på!
En skatt! Vi hadde ikke telefon hjemme (begynnelsen av 60-tallet), og da var det jo dette som var måten de kommuniserte på, smått og stort om hverdagsliv og større ting. Vi har mistet noe her, det er helt sikkert.

Jeg kommer tilbake med søskenhistorien. Før jul kunne jeg si at vi var 5 søstre samlet hjemme hos Solveig. Ka? Kordan?

Avslutter denne epistelen med siste del av Karin Boyes dikt: "Ja visst gjör det ondt....".

..svårt at vara oviss, rädd och delad,
svårt at känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra..
- svårt at villja stanna
- och villa falla

Då när det är värst och inget hjelper,
brister som i jubel trädets knoppar.
då, när ingen rädsla längre håller,
faller i et glitter kvisstens droppar,
glömmar att de skrämdes av det nya,
glömmar att de ängslades för färden
- känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen

Ta vare på dokk sjøl!

Ingunn

Wednesday, March 08, 2006

Til all verdens flotte kvinner - vi e bra nok!!

Livet er fullt av fantastiske ting:

Solnedganger

Vakre regnbuer,

Skjønne blomster,

Latter og glede,

Stille øyeblikk,

..og flotte kvinner, - som OSS!!!

GRATULERER MED DAGEN!!!
Disse fine ordene fikk jeg på mobilen min fra Berit i dag :-)

Tuesday, March 07, 2006

det går (litt) likar no

Hatt en ganske bra dag på jobb da sjø. My ska gå sæ te når vi ska jobb så tett ja. Spesielt de som tidligere har sittet i kontor (store) får det vanskelig nå. Skal ikke undeslå at dette også handler om helseproblemer - vi er mange som trenger tilpasninger. Som sagt Dette er ikke inkluderende arbeidsliv. Men jeg har da hyggelige mennesker rundt meg. Det betyr SÅ mye!!

I går sjekka vi rullestoltilgjengeligheten jeg og ah, - Ingen tilgang - vedkommende må bruke andre innganger og laaang tid, for å komme frem til arbeidsplass eller møtelokale. Shame on you planners! Vi knekket forørig også koden for å bruke pc-kanon! Ha, ha.

På slutten av dagen, da de fleste var gått da vettu. - prøvde jeg meg med OTTAR. SÅ mange trivelige folk på jobben min!
Tenk for en herlig følelese å få 70 mennesker med på det, eller hele Gjensidigekantina (som vi bruker midlertidig). (Vi var bare 5 i dag da).

Berit, hvis du leser dette, få høre litt om hørsel kontra sitte i tette landskap.NbNbNb

Har fått skrevet store deler av hovedkapitlet til stor rapport, så fornøyd sånn--------men hva gjorde jeg da jeg kom hjem, - hunder, - butikken, - boms i soffan med avisene (May tomorrow be a trainier day). Tenker at avslapning for meg er ikke nødvendigvis via avslapningscd, mest sannsynlig via musikk - fARSKEN Æ HAr glæmt å spis - hoff - det vart så tydlig no, -ikke bra

Så kjempeglad for å ha blitt bedt med på fest (damefest) SÅ BRA !

gledeer meg fremdeles til å gå på jobb!

Monday, March 06, 2006

Stay back - this is too black!

Har æ så store krav æ da? Okey, æ vill også ha et liv der æ får brukt evnan mine, samtidig som mine no voksne? onga får et verdig liv. Det e systemsvikt det her, det e en ond sirkel! Ingen tar ansvar! Det e en heldagsjobb bare å være koordinator...

Det er som helse og livskraft blir VRIDD ut av meg(hvem forundres over at 1 million mennsker i Norge står utenfor velferdssamfunnet)

Vi har for eksempel kjente mekanismer som:
- kronisk eller akutt sykdom (traumatisering) , arbeidsløshet (der er jeg heldig) - samlivsbrudd (jo, min sann)

- dette fører i sin tur til inntektstap, etter hvert kanskje tap av kredittverdighet, ytterligere tap av helse , tap av egen verdighet, depresjon?? SKAM!

Følelsene svinger - jeg er ikke bra nok, det er min skyld, selvforakten øker...

Så følger søvnbrist, næringsbrist
-------psykofarmakaspagat??

NEI, sier jeg til meg selv, men det blir for mye...

Har bedt Martin om hjelp til hundene, men han orker ikke.....det er det minste problemet...

Ikke bli skremt nå, det må ut sjø...ska gi mere bakgrunn evt. senere.

Må avslutte med trassigvisa hennes Tora: (Prøysen)

Je stod og stødde veggen mens aille andre dæinse, je prate litt om vind og vær og hørde fela let.
Je ville gjerne vøri med men je var bratt i nakken og kaste håret bakover, men neigu om je gret.

Ved døra sto en bortglømt gutt , je ville itte sjå pån.
Hæin hadde med en dram til trøst i æill sin ensomhet.
Hæin ville engasjere, og så torde hain det itte
Hæinn tok å kjemme håret sitt, men neiggu om en gret

Så gikk vi sakte hjemover, hæin nådde meg på vægen
Vi gikk som vi var berrføtte mot livets hemlighet
Vi leides gjennom skauen med to like redde hender
Vi sa itte et kløyva ord, men neiggu om vi gret

Om morrån sku vi skeljas i et kors ved vegaskjellet
og lykka kæin en itte ha i aill evindlighet
Je bære såg i auga pån og så såg hain i mine
Det var som dogg i måråsol, men neiggu om vi gret


<

Sunday, March 05, 2006

En epistel fra påska 2005

Dette skrev Laila til meg på Røros i påska 2005:

Livet har mange retninger.
Det er opp til ethvert menneske å velge hvilken det vil gå i.
Friheten til å velge er en stor gave.
Den kan føre deg inn i en blindgate,
et sted hvor det ikke ser ut til å være noen åpning,
men hvis du fortsetter å prøve danner det seg et mønster,
og du kan alltid lære å følge ditt hjerte.
Legg merke til mønsteret,
legg merke til hvordan tankene dine arbeider i overenstemmelse
med hjertets følelser på forskjellige etapper i livet, og bruk det som en rettesnor.
Livet kan noen ganger virke som en labyrint, men det finnes en vei ut av den.
Det dreier seg om valg. Det å finne vei ut av denne labyrinten,
er i sannhet et tilfelle av prøving og feiling.

det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl

Søndag, klokka 0945
Ja, første arbeidsuka er over. Har vært utrolig sliten - og hatt litt nedtur, men har stort sett gledd meg til å gå på jobb lell. Kjempegod mottakelse av kolleger, komplimenter for at jeg ser "godt ut" - frisk og opplagt. Det hjelper det! Viktigere enn jeg trodde! Herregud - jeg trenger mere ros!! Det tror jeg vi trenger alle og en - husk det!!

Så har jeg en jobboppgave som jeg gled-gruer meg til. Vi er ferdig med en stor ungdomsundersøkelse for Trondheim. Resultatene skal legges fram for 350 personer i NOVA kino 23. mars - gudbedremeg....., tror ikke jeg har snakket til så mange mennesker før, og det er et spenn fra 6.klassinger til forskningsmiljøet..Nå surrer det i hodet mitt stort sett hele døgnet ja,

Mestringsforventning: tiltro til egen evne til å gjennomføre en handling, jo mer mestringsforventnning jo mer utholdende innsats (Vegard)

- prøver å bruke avspenningsteknikker hver dag - rolig musikk i en halvtime fra 17. - 18. , ligger på sofan og prøver å få til flytsonen (får det ikke helt til, nei), sper på med tankefelt-terapi.
Samtidig er dette skjerpende og gøy også - dette er jo fagområdet mitt :-). Trondheim har et Ungdommens bystyre, og de skal få høre oss først nå på torsdag, Nok o en slags generalprøve - men sikkert et kritisk publikum. Nok om dette.

Ja, hundene da - dyrlegebesøk er igjen utsatt, fordi sjåføren (Martin) har fått influensa. Ser jo også at dette går bedre nå når jeg er hjemme og orker å gå skikkelige turer (men koster litt ja, etter en lang dag på jobb). Og så hjelper det på formen min. Har satt spinningsykkelen på stua nå og har akkurat syklet en halvtime (8,5 km) til P4. Jeg må få laget meg en skikkelig spinning-cd.

Lørdagen gjorde jeg lite annet enn lesing av aviser/fag, vasket litt klær og ut en liten tur. Så på barnedåp da...Skulle ta en halvtime avspenning i 16-tida. Dermed sovna jeg!? Våkna av at Lina ringte klokka halvåtte. Ja, ja - det var forsent til å kjøpe alkohol ihvertfall. Det ble hjemmelaga pizza, borettslaget og Tore på sporet sammen med Lina.
Tidlig våken i morres (7). Aviser og kaffe, sortering av regninger...
Nå sitter jeg og lurer på om jeg skal invitere noen med på kino...gidder ikke "Gymnaslærer Pedersen" som man liksom MÅ se...

Det er sant det som Berit Waal sier, at Livet skriver i oss, skriver innover i kroppen og lagres i et skjult arkivsystem. I en krise brytes dette arkivsystemet opp og kommer til overflaten med gammel angst og smerte...Mestringsevnen lammes og stressreaksjoner låses fast.

DETTE ER DET JEG NEKTER Å GODTA SKAL STYRE MEG LENGER!

Men jeg er litt enten eller ja..., føler meg sterk i dag - men ka veit vi om morradagen..

Ingunn

Thursday, March 02, 2006

verden var ikke helt forlatt...

Nå er det torsdag morgen kl. 05.30. Tredje hverdag, og jeg sover dårlig. Men det er ikke noe nytt..

Vi lever litt i en boble på Røros, bevares det er deilig det og jeg HAR hentet overskudd. Det har jeg ikke minst hentet gjennom møter med mennesker på gruppa vår. Mange gode samtaler som jeg har med meg og tenker på nå etterpå. Takk te dokk!

Satt på med Johnsen Family til døra - det var supert. Hjemme hadde Lina gjort så godt hun kunne, likevel er det et stort opprydningsarbeid som ligger foran meg ja.....på så mange måter.(og blomstene var døde ja :-) ). Skulle ønske jeg kunne si at det var godt å komme hjem, men det har nok ikke skjedd noe magisk her nei. Dvs INGENTING har skjedd. Her har de ventet på at jeg skal komme hjem for å ta tak i ting...

Det var fint å møte kolleger igjen, men jeg er mer usikker på de nye fysiske arbeidsforholdene - 70 mennesker i landskap.....(grøss..). Dette er ihvertfall ikke inkluderende arbeidsliv, dette skal du være frisk for å orke! Ser ikke så veldig lyst på dette...

I dag - i formiddag skal vi til dyrlegen med Nikki. Jeg gruer meg veldig. Lina skal være med, det tror jeg er viktig. Men jeg har lovt henne at i dag skal det være en utredning - Nikki skal være med hjem - altså utsetter jeg det.. Jeg storgråt i går, både fordi jeg var veldig sliten, og fordi jeg er veldig glad i hunden, og fordi jeg gruer meg til reaksjonene etterpå.

Skjønner ikke hvordan jeg skal få til et bra opplegg for trening og kosthold nå...Jeg drar på jobb 7-halvåtte, er ikke hjemme igjen før ca halvfem. Som oftest er det da å vaske etter hundene, så er det tur ut med hundene (ja det er jo litt trim). Så er jeg helt pumpa. Kostholdet har jeg ikke klart å endre nok, men VIL det! (I morgon, i morgon). Rødvin er godt..

Skal sette meg å gå gjennom permen fra Røros i dag, kanskje klarer jeg å endre fokus litt mer i optimistisk retning, kanskje finner jeg noen verktøy.

En god dag, er en god dag - kommer aldri aldri tilbake - synger Henning Kvitnes på radioen nå.

Nå skal jeg hente inn avisa og drikke kaffe.